REISEBREV – H1 i Rogaland

24/02/2020

To sivilingeniørstudentar. To ulike geografiske bakgrunnar. To reisebrevforfattarar. To målformer. Men kun ei reise.
NB: Du får sjølv finne ut av kva Vegard har skrive og kva Fredrik har skrive. Det blir nok ikkje lett, men hinta er der.

Nokre har kanskje fått med seg at H1 har reist litt i det siste. I løpet av 15 dagar spelte vi seks kampar og tok 14 poeng. Med dette låg vi faktisk over nedrykksstreken for første gong sidan oktober. Men mette var vi enno ikkje. Vi skulle på enda ein langtur. Denne gong til Sand og Torvastad. Og i god, gamal H1-stil så gjekk det sjølvsagt ikkje problemfritt. Den høge reisebelastinga har faktisk ført til at vi har dobla antal reisebrevforfattarar. Det viser seg at skrivekløe er smittsamt. Og i små studentmiljø som NTNUI Volleyball kan smitta spreie seg raskt.

Fleire andre lag var også med på tur. Faktisk skulle alle dei fire topplaga våre på tur til Sand same dag, noko som førte til ikkje mindre enn 47 grønkledde i frukostsalen på Rygjatun laurdag morgon. Skremte vidaregåande-elevar må ha skjønt lite, der dei uvitande og uførebudde vandra det til det trudde skulle bli ein roleg, fredeleg frukost. Men ingenting er roleg og fredeleg der H1 er.

Men problema hadde byrja før vi kom fram dit. Lenge før. Det er allment kjent at det er varmt på sola. Men tidlegare i år var det også litt vel varmt på Sola. Dette gjorde at leigebilprosessen på flyplassen var sjokkerande ineffektiv. Mathias, som har tyske aner, var blant dei som var mest oppgitt over tidsbruken. Så kom helgas første reknefeil. Leigebilfirmaet forsikra oss om at det var plass til åtte av oss i shuttlebil til den midlertidige parkeringsplassen for leigebilar. Det var berre delvis riktig. Skulle vi ha med ein sjåfør derimot, ville det berre vere plass til sju av oss. Utfordrande. Men det løyste seg det og. Korleis, vil eg ikkje gå i detaljar om her. Vil eg skrive om tvilsame ting, kan eg gjere som andre på NTNU (hei, Øyvind Eikrem), og opprette anonyme Facebook-kontoar der eg spyr ut hat og truslar. Men det vil eg jo ikkje. 

Reiseansvarleg Fredrik hadde på førehand stressa viktigheten av at alle rakk same ferje til Sand. Overraskinga var difor stor då det var han som sat bak rattet på bilen som ikkje rakk ferja. Fleire juniorfeil skulle også forekomme. Bil 2 besto av Herman, Knut, Vebjørn og Simon. Ikkje mykje lokalkjennskap der altså. Og verre skulle det bli. Desse fire reiste inn i Ryfylke klokka elleve om kvelden med den naive antakinga om at det skulle vere ein open bensinstasjon der ein kunne kjøpe mat. Matpakke hadde dei ikkje med. Og opne bensinstasjonar fanst sjølvsagt ikkje. Ikkje sidan Stalingrad 1942 har vel nokon gitt seg så uførebudd i veg. Spesielt Vebjørn, som er frå Halden var sjokkert. På hans heimtrakter utgjer bensinstasjonar 90% av BNP, hevda onde(?) tunger, så det er klart at slike vestlandsstrøk kan vere utfordrande for han.

Men fram kom vi da, nesten utan å køyre feil. Vi fekk til og med køyrt gjennom Ryfylketunnelen, som er mest kjent for at Haakon Haugerud sprang gjennom han i fjor haust. Og tunnelen er 14 kilometer lang. Ikkje særleg flat heller.  Nokre geologar er berre altfor glad i tunnelar. 

Kampen har eg som vanleg lite å seie om. Vi vann fortent og greitt 3-1, og berga dermed plassen i 1.divisjon. Som om vi nokon gong var stressa. Poengfangsten hittil i februar er på 17 poeng. I oktober, november, desember og januar tok vi åtte. Til saman. Var det nokon som sa sluttspurt? Ein interessant observasjon frå kampane på Sand er imidlertid følgjande: I alle fire kampar vart det på eit eller anna tidspunkt telt feil, slik at stillinga måtte korrigerast. Godt gjort. Viss nokre av TVN-elevane, som snart får sin generelle studiekompetanse, ynskjer vidare opplæring om tal og matematikk, er nok ikkje Trondheim ein dum stad å søke seg mot. Heilt grei volleyball kan ein også spele der. Og ikkje minst vere med på innhaldsrike reiser landet rundt. Veldig innhaldsrike. Meir om det under: 

Kun et halvt reisebrev på nynorsk? Har den forrige reisebrevforfatteren blitt for gammel og utbrent etter flere sesonger med reisebrev? Han er tross alt en hel uke eldre enn meg. Neida, jeg ba faktisk om å få skrive reisebrevet. Delvis fordi jeg hadde lyst. Delvis for å spare dere for hodebry. Nynorsk med andre ord. Dessverre var ikke jeg den eneste med skrivekløe denne gangen, og vi ble enige om å skrive et todelt reisebrev. Tenk på det som en reisebrev-sesongavslutning. Men uansett så har H1 vært på tur igjen, som betyr at vi har fått svar på noen av livets store spørsmål. Som for eksempel hvor hånda starter, hvordan man kan forsøke å muntre opp mannskapet på ferga mellom Hjelmeland og Nesvik, og ikke minst; hva skjer dersom man slipper løs 3 østlendinger med en leiebil og dårlig GPS?

Først skulle vi til hovedstaden for juniorer i volleyball-Norge, TVN. Eller tilhører den tittelen Sunnfjord folkehøyskole? Folkehøyskoleelevene er nå eldre, hvert fall fysisk. Men som vi alle vet er junior en sinnstilstand, og måten Sunnfjord er supportere på støtter opp denne påstanden. Men hva som er det beste av to onder er ikke en diskusjon vi skal ha her. Vi har viktigere spørsmål å svare på.

Så hva får man når man slipper løs tre østlendinger med en utdatert GPS på Sør-Vestlandet? Det viser seg at det er flere svar på det spørsmålet. En litt stresset reiseansvarlig og knappe marginer på å rekke ferga mellom Hjelmeland og Nesvik er et mulig svar. GPSen i leiebilen hadde nemlig ikke blitt informert om Ryfylketunnelens eksistens, og prøvde å sende oss på en lengre rute med flere ferger. Heldigvis klarte vi gjennom flittig bruk av google maps å oppdage at vi kjørte en annen vei enn planlagt. Etter tre runder i den samme rundkjøringen var vi på rett vei og hadde hele tre minutters margin på å rekke ferga. Barnemat. Eirik bemannet DJ-rollen og satte på den ene godbiten etter den andre fra lista «norske slagere», og vi kom oss til fergekaia på Hjelmeland uten flere problemer.

Det fører oss videre til det neste spørsmålet dere alle har lurt på en gang i løpet av livet. Hvordan kan man muntre opp en av mannskapet på ferga mellom Hjelmeland og Nesvik når han er omtrent like sur som været pleier på være på disse trakter? Eirik forsøkte iherdig ved å synge «Det vakreste som finnes» av Jahn Teigen for full hals med vinduet åpent. Resultatene kunne ha vært noe bedre, da det ikke hadde noen merkbar effekt. Så nå er det noen andre sin tur til å prøve. Om dere får det til så vil vi gjerne vite om det til neste gang vi skal til TVN. Som forhåpentligvis er aldri.

Da vi omsider ankom Sand en gang etter midnatt var resten av laget midt i en diskusjon om hvordan man skal definere hvor hånda starter. Vegard og Oddbjørn påstod nemlig at hånda starter ved skuldra. Altså det resten av Norge kaller armen. Under diskusjonen kom det også fram i lyset at Vegard hadde misforstått hvor alvorlig straffen for tyveri var i noen deler av verden på grunn av hans merkelige definisjon av hånd.

Det som trengs å sies om kampen vår mot TVN har allerede blitt sagt, så det hopper jeg over og skriver heller om neste del av turen. Etter frokost vendte vi snutene våre mot Torvastad, og var klare for å fortsette seiersrekken vi var inne i. Frokosten stengte allerede 09.00, så vi hadde god tid på kjøreturen. Dette viste seg å komme svært godt med. Nevnte jeg tidligere at det finnes flere svar på hva som skjer når tre østlendinger slippes løs i en leiebil med dårlig GPS og lokalkunnskap?

Som reiseansvarlig synes jeg jo at jeg har et ansvar om å ikke bruke unødvendig mye av mine lagkameraters penger når jeg planlegger reiser. Når det er sagt, så har vi betalt store summer til Sixt bilutleie for forsikring på bilene i løpet av sesongen. Siden dette var vår siste bortekamp for denne sesongen synes jeg det var på høy tid at vi fikk valuta for forsikringspengene våre. Da tok jeg som reiseansvarlig ansvar, og plasserte bilen rolig i en grøft et sted mellom Skjold og Knappvik langs E134. Lokalbefolkningen var både hyggelig og hjelpsom. En av de som stoppet tilbydde seg også å kjøre til den lokale bensinstasjonen og kjøpe tau for å dra oss opp igjen. Vi hadde allerede ringt etter bilberging, så vi overlot jobben til de profesjonelle. Det tok ikke lang tid før hjelpen kom til unnsetning og fikk dratt oss opp igjen. Vi kom oss på veien igjen uten skade på annet enn sjåførens verdighet, og fortsatte kjøringen mot Torvastad. Måtte bare hjelpe en annen bil opp av samme grøft og passe oss for bilkrasjen som skjedde 50m unna først. Null stress.

Kampen mot Torvastad er det heller ikke så mye å si om. Vi spiller veldig bra til tider, men vi manglet det lille ekstra. Seiersrekken ble brutt med et 3 – 1 tap. Før kampen var en tredjeplass i 1.divisjon teoretisk mulig. Nå er det beste vi kan håpe på en 5.plass, dersom alle kampene neste serierunde går vår vei. Dette er en plassering vi kan være fornøyde med, da flere av spillerne på laget aldri har spilt på dette nivået før.

Kjøreturen tilbake til Sola flyplass var langt mindre dramatisk enn dagens forrige kjøretur. Med litt flaks rakk alle ferga, og ingen sto i fare for å miste flyet sitt. På ferga var det to av lagets østlendinger som prøvde den vestlandske kulinariske opplevelsen «svele og kaffi». Dersom noen fortsatt er skeptiske, så kan dere ta mitt ord som østlending på at det er verdt et forsøk. Vi tenkte at helgens hendelser var over da vi satte oss på flyet tilbake til Trondheim, som gikk via Oslo, men her tok vi feil. Det Simon sin tur til å spre glede ved å gi oss en siste ting å le av, da han antok han hadde det samme setet på begge flyene. Å sjekke boardingkortet var ikke noe han tenkte på. Junior.

Neste uke er siste seriekamp. Denne gangen kommer Asker på besøk for å bryne seg mot storformen H1 har funnet denne måneden. Uansett resultatet så er plassen vår i 1.divisjon sikret for neste sesong. Sesongens største hurra!

Vi planlegger å feire slik Vegard gjorde da han fikk et noe lavt legg fra Simon mot Sotra. Hvordan vi skal komme i humør for en slik feiring kan dere kanskje tenke dere.